Heidi Wexelsen Goksøyr: Himmelrom

Vann

Sett under ett, er det påfallende mange av Heidi Wexelsen Goksøyrs prosjekter som forholder
seg til de tre grunnelementene vann, luft eller jord. Bildene hennes handler langt fra bare om
dette, men disse elementene danner en form for grunntoner i en rekke av arbeidene hennes. Mest
iøynefallende er Goksøyrs fascinasjon for vann.
I Stille fall – oppdagelser av vann (2005), kommer dette svært direkte til uttrykk. Prosjektet
er en nærstudie av vanndråper som faller og treffer en vannflate, formidlet i videoopptak og stillbilder.
Forløpet vises voldsomt forstørret og i sakte film.
Et helt hverdagslig fenomen fremstår på denne måten som en dramatisk og spektakulær begivenhet.

Et slikt underliggjørende blikk på det velkjente er karakteristisk for mange av Goksøyrs arbeider, og
dette knytter henne til en surrealistisk billedtradisjon. Samtidig er arbeidene hennes preget av
en sterk sans for de formale virkemidlene og for motivenes sanselige kvaliteter.

Dette er tydelig også i Under overflaten (1999-2001), en serie fotografier tatt under vann.
Her ser vi sollyset som siles gjennom vannflaten, det skimrende lys- og skyggespillet mot sandbunnen,
og to jenter, iført lyse sommerkjoler, som leker seg under vannoverflaten. Prosjektet viser at
det ikke bare er elementene i seg selv Goksøyr er opptatt av, men kanskje vel så mye menneskets
forhold til disse. Hun synes å ville formidle noe om vår væren i verden, og om så vel kroppslige
erfaringer som mentale tilstander. I Under overflaten fanger hun fryden ved å være i et annet
element, men også den hermetisk lukkede følelsen av å være omgitt av vannet på alle kanter,
uten tilgang til luft. Bildene er preget av en slags drømmeaktig atmosfære, og er både vakre
og en anelse urovekkende.

Luft

I sitt nye prosjekt Himmelrom ser det – i alle fall ved første øyekast – ut til at kunstneren
har forlatt det våte element og vendt blikket oppover mot luften og himmelen. Prosjektet
omfatter både farge- og sort/hvitt-bilder, og i alle støter vi på skikkelser som befinner seg
i luften.
I et av fargebildene ser vi syv kvinneskikkelser. Med armene har de lenket seg sammen til en
sirkel. Med bena tegner de en syvtakket stjerne i sirkelens indre. Kvinnene svever tilsynelatende
fritt i rommet; omgitt av lette, hvite skyer og blå, solfylt himmel. Bildet får meg til å tenke
på barokkens takmalerier. De som er malt slik at vi synes å skue like inn i himmelen, som om
takene inne i kirker og palasser slett ikke eksisterte. I barokkens takmalerier møter vi også
skikkelser svevende fritt, uhindret av tyngdekraften. Men i motsetning til slike malerier,
som gjerne er fylt med myldrende liv, og hvor figurer ytrer seg ved hjelp av dramatiske gester
og positurer, virker kvinneskikkelsene i Goksøyrs bilde fredsommelige. De synes å være i sin
egen verden; utilgjengelige for oss, men forbundet med hverandre i en slags meditativ tilstand.

Et annet aspekt ved Goksøyrs bilde, som knytter det til barokkens takmalerier, er illusjonismen
og de visuelle paradoksene. Takmaleriene er ofte malt slik at det er bortimot umulig for
øyet å avgjøre hvor arkitekturen slutter og maleriet begynner. Malt arkitektur fremstår som
virkelige utvidelser av rommet, og figurer ser ut til å være på vei ned i det rommet vi selv
befinner oss i. De visuelle paradoksene i Goksøyrs bilde er riktignok av en annen art, men
også de lar oss i villrede om hva vi faktisk ser. For jo mer jeg betrakter bildet med de syv
kvinnene, desto mer motsigelsesfylt synes det å være. Jeg begynner for eksempel å spekulere på
hvor jeg selv befinner meg i forhold til disse kvinnene. Først prøver jeg å forestille meg at
også jeg svever i luften; jeg flyr litt på siden av dem, en anelse høyere opp, og ser ned og
bort på dem i det jeg passerer. Det rare er at jeg likevel ikke ser jorden eller bakken under dem,
men tvert i mot himmel og skyer. Jeg prøver i stedet å forestille meg at jeg står på bakken og
ser opp på dem, og opp mot himmelen over dem. Men dette synes heller ikke å stemme, for jeg ser
vitterlig ikke opp på de syv kvinneskikkelsene, men ned på dem. Det viser seg dessuten at Goksøyr
ikke helt har forlatt vannet i dette prosjektet. For ved nærmere ettersyn er det tydelig at
lys- og skyggespillet over kvinnenes bleke kropper og røde drakter skapes av sollys som faller
på vann. Hvis kvinnene ligger i vann, kunne man tenke seg at himmelen og skyene faktisk bare er
speilinger, men så enkelt er det ikke, for figurene ser bestemt ut til å sveve.

Så hva er opp og hva er ned i Goksøyrs billedverden? Det virker som elementene blandes og vendes om på.
Bildet nekter å gi meg fast grunn under føttene og etterlater meg med en svak svimmelhetsfølelse.
Kvinnene selv derimot ser ikke ut til å la seg affisere av slike selvmotsigelser. De synes å ha
overgitt seg – uten frykt – til sin vektløst svevende tilstand.

Jord

I de fleste av sine tidligere prosjekter har Goksøyr jobbet med tradisjonelle (dvs. analoge)
fotografier. I Himmelrom, derimot, er bildene produsert og bearbeidet digitalt. Utgangspunktet
er en serie fotografier av synkronsvømmere, tatt av kunstneren selv. I stedet for å bruke
disse bildene direkte, har Goksøyr imidlertid klippet ut figurene og satt dem inn i andre bilder.
I fargebildene vises figurene mot himmellandskap; i svart/hvitt bildene, derimot, befinner
skikkelsene seg over konkrete, jordiske landskap. Disse spenner fra dramatiske fjellandskap,
dype gjel og flat savanne til storbylandskap. De fremstår som landskapstyper, snarere enn
som bestemte, identifiserbare steder. I noen av bildene opptrer figurene i formasjon, som
underlige drømmesyn på nattehimmelen. I andre bilder har de sluppet tak i hverandre og ser ut
til å være på vei ned mot jorden.

Figurene har ikke naturlig tilhørighet til landskapene de opptrer i. Tvert i mot er de
fremmedelementer. Kledd i like drakter fremstår de som avindividualiserte. Man spør seg
uunngåelig: Hvem er de? Hva gjør de her? Hvor kommer de fra? Er de jordiske vesener som forsøker
å skaffe seg et overblikk, eller ”aliens” på vei ned for å undersøke jordens beskaffenhet?
Bildene er fulle av spørsmål, men gir ingen tydelige svar. Her er det opp til betrakteren
å spekulere.

I disse bildene er arven fra surrealismen spesielt tydelig, både ved måten Goksøyr stiller
sammen elementer fra ulike sfærer på, og i bildenes drømmeaktige kvalitet. De har et element
av utprøvende lek ved seg (hva skjer når ulike virkeligheter støter sammen?), men berører samtidig
en rekke gjenkjennelige temaer: Menneskets gamle drøm om å fly, falledrømmer og forestillinger
om besøk fra utenomjordiske skapninger.
Det er imidlertid i prosjektet Topografier (1998) at koblingen til det jordiske er tydeligst.
Dette er en serie fotografier av kunstnerens sønn, Syver, som baby. Fotografen har gått tett på
sitt motiv og for å vise oss detaljer av den lille kroppen. Resultatet er stramt komponerte bilder
der kroppen fremstår som egenartede landskap med bakker, folder og søkk. Bildene formidler
kroppens taktilitet og sanselighet, men det er ofte bortimot umulig å fastslå hvilke deler av
kroppen som er avbildet. I disse fotografiene knytter Goksøyr an til en fotografisk tradisjon
med kjente fotografer som Edward Weston (1886-1958) og Bill Brandt (1906-1983) i spissen. Men
mens disse to utforsket kvinnekroppens landskap i sine nærbilder, er det babyens kropp som står
i fokus i Goksøyrs prosjekt.

Mens figurene i Himmelrom kan se ut til å være på vei ned til jorden, skjer det en omvendt bevegelse
i Gutten og marihøna (2005). I denne lille perlen av en video møter vi nok en gang kunstneren
sønn, riktignok noen år eldre. Ansiktet hans, som fyller hele bildet, er uskarpt; fokuset
ligger på en marihøne som sitter ytterst på fingeren hans og gjør seg klar: Først løfter den
opp de røde dekkvingene, deretter folder den ut de sorte bakvingene. I sakte film fremstår
den forbausende klossete. Kroppen er stor og tung, bena uendelig tynne og skrøpelige. Med stor
anstrengelse klarer den likevel å løfte sin egen vekt; den letter og flyr, forbi guttens
ansikt og ut av bildet.

April 2007, Torild Gjesvik

<< Tilbake