Heidi Wexelsen Goksøyrhjem/home   strek   cv   strek   kontakt/contact

Heidi Wexelsen Goksøyr: Himmelrom



Vann

Sett under ett, er det påfallende mange av Heidi Wexelsen Goksøyrs prosjekter som forholder
seg til de tre grunnelementene vann, luft eller jord. Bildene hennes handler langt fra bare om
dette, men disse elementene danner en form for grunntoner i en rekke av arbeidene hennes.
Mest iøynefallende er Goksøyrs fascinasjon for vann. I Stille fall – oppdagelser av vann (2005),
kommer dette svært direkte til uttrykk. Prosjektet er en nærstudie av vanndråper som faller og
treffer en vannflate, formidlet i videoopptak og stillbilder. Forløpet vises voldsomt forstørret
og i sakte film. Et helt hverdagslig fenomen fremstår på denne måten som en dramatisk og
spektakulær begivenhet. Et slikt underliggjørende blikk på det velkjente er karakteristisk for
mange av Goksøyrs arbeider, og dette knytter henne til en surrealistisk billedtradisjon. Samtidig
er arbeidene hennes preget av en sterk sans for de formale virkemidlene og for motivenes sanselige
kvaliteter.


Dette er tydelig også i Under overflaten (1999-2001), en serie fotografier tatt under vann.
Her ser vi sollyset som siles gjennom vannflaten, det skimrende lys- og skyggespillet mot sandbunnen,
og to jenter, iført lyse sommerkjoler, som leker seg under vannoverflaten. Prosjektet viser at det
ikke bare er elementene i seg selv Goksøyr er opptatt av, men kanskje vel så mye menneskets
forhold til disse. Hun synes å ville formidle noe om vår væren i verden, og om så vel kroppslige
erfaringer som mentale tilstander. I Under overflaten fanger hun fryden ved å være i et annet element,
men også den hermetisk lukkede følelsen av å være omgitt av vannet på alle kanter, uten tilgang til
luft. Bildene er preget av en slags drømmeaktig atmosfære, og er både vakre og en anelse urovekkende.


Luft

I sitt nye prosjekt Himmelrom ser det – i alle fall ved første øyekast – ut til at kunstneren
har forlatt det våte element og vendt blikket oppover mot luften og himmelen. Prosjektet omfatter
både farge- og sort/hvitt-bilder, og i alle støter vi på skikkelser som befinner seg i luften.
I et av fargebildene ser vi syv kvinneskikkelser. Med armene har de lenket seg sammen til en sirkel.
Med bena tegner de en syvtakket stjerne i sirkelens indre. Kvinnene svever tilsynelatende fritt i
rommet; omgitt av lette, hvite skyer og blå, solfylt himmel. Bildet får meg til å tenke på barokkens
takmalerier. De som er malt slik at vi synes å skue like inn i himmelen, som om takene inne i kirker
og palasser slett ikke eksisterte. I barokkens takmalerier møter vi også skikkelser svevende fritt,
uhindret av tyngdekraften. Men i motsetning til slike malerier, som gjerne er fylt med myldrende liv,
og hvor figurer ytrer seg ved hjelp av dramatiske gester og positurer, virker kvinneskikkelsene i
Goksøyrs bilde fredsommelige. De synes å være i sin egen verden; utilgjengelige for oss, men forbundet
med hverandre i en slags meditativ tilstand.


Et annet aspekt ved Goksøyrs bilde, som knytter det til barokkens takmalerier, er illusjonismen og
de visuelle paradoksene. Takmaleriene er ofte malt slik at det er bortimot umulig for øyet å avgjøre
hvor arkitekturen slutter og maleriet begynner. Malt arkitektur fremstår som virkelige utvidelser av
rommet, og figurer ser ut til å være på vei ned i det rommet vi selv befinner oss i. De visuelle paradoksene
i Goksøyrs bilde er riktignok av en annen art, men også de lar oss i villrede om hva vi faktisk ser.
For jo mer jeg betrakter bildet med de syv kvinnene, desto mer motsigelsesfylt synes det å være.
Jeg begynner for eksempel å spekulere på hvor jeg selv befinner meg i forhold til disse kvinnene.
Først prøver jeg å forestille meg at også jeg svever i luften; jeg flyr litt på siden av dem, en anelse
høyere opp, og ser ned og bort på dem i det jeg passerer. Det rare er at jeg likevel ikke ser jorden
eller bakken under dem, men tvert i mot himmel og skyer. Jeg prøver i stedet å forestille meg at jeg
står på bakken og ser opp på dem, og opp mot himmelen over dem. Men dette synes heller ikke å stemme,
for jeg ser vitterlig ikke opp på de syv kvinneskikkelsene, men ned på dem. Det viser seg dessuten
at Goksøyr ikke helt har forlatt vannet i dette prosjektet. For ved nærmere ettersyn er det tydelig at
lys- og skyggespillet over kvinnenes bleke kropper og røde drakter skapes av sollys som faller på vann.
Hvis kvinnene ligger i vann, kunne man tenke seg at himmelen og skyene faktisk bare er speilinger, men
så enkelt er det ikke, for figurene ser bestemt ut til å sveve.
Så hva er opp og hva er ned i Goksøyrs billedverden? Det virker som elementene blandes og vendes om på.
Bildet nekter å gi meg fast grunn under føttene og etterlater meg med en svak svimmelhetsfølelse.
Kvinnene selv derimot ser ikke ut til å la seg affisere av slike selvmotsigelser. De synes å ha overgitt
seg – uten frykt – til sin vektløst svevende tilstand.


Jord

I de fleste av sine tidligere prosjekter har Goksøyr jobbet med tradisjonelle (dvs. analoge) fotografier.
I Himmelrom, derimot, er bildene produsert og bearbeidet digitalt. Utgangspunktet er en serie fotografier
av synkronsvømmere, tatt av kunstneren selv. I stedet for å bruke disse bildene direkte, har Goksøyr imidlertid
klippet ut figurene og satt dem inn i andre bilder. I fargebildene vises figurene mot himmellandskap; i
svart/hvitt bildene, derimot, befinner skikkelsene seg over konkrete, jordiske landskap. Disse spenner fra
dramatiske fjellandskap, dype gjel og flat savanne til storbylandskap. De fremstår som landskapstyper,
snarere enn som bestemte, identifiserbare steder. I noen av bildene opptrer figurene i formasjon, som
underlige drømmesyn på nattehimmelen. I andre bilder har de sluppet tak i hverandre og ser ut til å være
på vei ned mot jorden.

Figurene har ikke naturlig tilhørighet til landskapene de opptrer i. Tvert i mot er de fremmedelementer.
Kledd i like drakter fremstår de som avindividualiserte. Man spør seg uunngåelig: Hvem er de? Hva gjør
de her? Hvor kommer de fra? Er de jordiske vesener som forsøker å skaffe seg et overblikk, eller ”aliens”
på vei ned for å undersøke jordens beskaffenhet? Bildene er fulle av spørsmål, men gir ingen tydelige svar.
Her er det opp til betrakteren å spekulere.
I disse bildene er arven fra surrealismen spesielt tydelig, både ved måten Goksøyr stiller sammen elementer
fra ulike sfærer på, og i bildenes drømmeaktige kvalitet. De har et element av utprøvende lek ved seg
(hva skjer når ulike virkeligheter støter sammen?), men berører samtidig en rekke gjenkjennelige temaer:
Menneskets gamle drøm om å fly, falledrømmer og forestillinger om besøk fra utenomjordiske skapninger.
Det er imidlertid i prosjektet Topografier (1998) at koblingen til det jordiske er tydeligst. Dette er
en serie fotografier av kunstnerens sønn, Syver, som baby. Fotografen har gått tett på sitt motiv og for
å vise oss detaljer av den lille kroppen. Resultatet er stramt komponerte bilder der kroppen fremstår som
egenartede landskap med bakker, folder og søkk. Bildene formidler kroppens taktilitet og sanselighet,
men det er ofte bortimot umulig å fastslå hvilke deler av kroppen som er avbildet. I disse fotografiene
knytter Goksøyr an til en fotografisk tradisjon med kjente fotografer som Edward Weston (1886-1958) og
Bill Brandt (1906-1983) i spissen. Men mens disse to utforsket kvinnekroppens landskap i sine nærbilder,
er det babyens kropp som står i fokus i Goksøyrs prosjekt.

Mens figurene i Himmelrom kan se ut til å være på vei ned til jorden, skjer det en omvendt bevegelse i
Gutten og marihøna (2005). I denne lille perlen av en video møter vi nok en gang kunstneren sønn, riktignok
noen år eldre. Ansiktet hans, som fyller hele bildet, er uskarpt; fokuset ligger på en marihøne som
sitter ytterst på fingeren hans og gjør seg klar: Først løfter den opp de røde dekkvingene, deretter folder
den ut de sorte bakvingene. I sakte film fremstår den forbausende klossete. Kroppen er stor og tung, bena
uendelig tynne og skrøpelige. Med stor anstrengelse klarer den likevel å løfte sin egen vekt; den letter
og flyr, forbi guttens ansikt og ut av bildet.

April 2007, Torild Gjesvik

<< Tilbake